Villhund #6:
August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen
Originaltittel: August Strindbergs lilla katekes för underklassen (1913)
Oversatt av Arild Rein
ISBN 978-82-93662-12-9
August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen, som ble skrevet i 1884/1885 og publisert året etter han døde, er ikke en bok om Strindbergs sjelsliv, hans ekteskap, hans infernokrise, hans feberfantasier, psykoser, drømmer eller alkymistiske eksperimenter. Det er en kompromissløs klasseanalyse. I denne analysen finnes kun to klasser: overklassen og underklassen, med Strindbergs ord: de tærende og styrende på den ene siden, og de ytende og styrte på den andre. (Arbeiderklassen som politisk kraft glimrer her helt med sitt fravær.) Strindberg er ingen sosialist i marxistisk forstand. Rousseau, Tsjernysjevskij, Quiding og Tolstoj er forbildene.
August Strindberg, (1849—1912), er heller ingen underklasseforfatter. Han er en overklassedissident, en overklassefiende som driver sjokkerende, frispråklig regimekritikk. Han angriper overklassens historieskriving, for det er alltid den privilegerte (av latin privilegium: «utenfor loven») overklassen som skriver historien – og som skriver lovene som beskytter deres privilegier og interesser – som forsvares, om det trengs, med politi- og militærmakt. I skriftstykket viser han den formende kraft penger og pengemakt har på vår eksistens og tenkemåte, og han tvinger leseren til å ta stilling og tenke selv – og på sikt være med på å overskride og styrte den hegemoniske makt.
August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen er et lærestykke. Motoren er hatet til overklassen. Det er det Strindberg trenger for å skrive. Hat er en lite påaktet og verdsatt følelse i litteraturen, den er for primitiv og for farlig, og tilhører strengt tatt «de udannede». August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen er en håndbok, en manual, en katekisme, et kampskrift som har som mål å gjøre slutt på klassekrigen ovenfra. Det er intet mindre enn overklassens død Strindberg ønsker seg. Først da er det mulig å organisere samfunnet på en radikalt annerledes måte.
Å kalle sitt beiske, ateistiske skriftstykke for August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen, er selvfølgelig en bevisst provokasjon fra Strindbergs side, med sin klare allusjon til Martin Luthers lille katekisme fra 1529. En katekisme er en kort framstilling av innholdet i den kristne troen, beregnet til barneundervisning, (i motsetning til Martin Luthers store katekisme, også den fra 1529, som er en håndbok for lærere og prester). Strindbergs lille katekisme er et kampskrift mot den barnslige (over)troen – som overklassen bruker for å holde underklassen nede og i sjakk. August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen er en mot-bok, en anti-katekisme, en underklassegeriljatekst som Strindberg håpte en dag kunne bli en ny allmuetekst – som underklassen kunne bruke i sin undervisning.
Strindberg kaller seg underklassens venn. Men vil egentlig underklassen ha han som venn, ha hans analyser og klassekritikk? Nei, ifølge Strindberg selv. Hvorfor ikke? Fordi overklassen styrer oppdragelsen og former og bearbeider underklassens hjerner og slavebinder deres sinn – og formaterer dem på en slik måte at de kjemper for ting som går imot deres egne interesser. Medisinen Strindberg skriver ut mot denne selvskadingen, er en total avholdenhet fra å lese overklassens bøker og aviser, samt unngå omgang med overklassen. Først da er det mulig å komme seg ut av overklassens røyklegging, tåkeprat og «skøyerstreker … som er beregnet på å dra oppmerksomheten bort fra alvorlige spørsmål» (s. 27). Dette er første steget i frigjøringsprosessen.
Strindbergs fundamentalkritikk av overklassen er først og fremst rettet mot overklassens menn, men overklassens kvinner får òg smake spanskrøret hans. Overklassekvinnen er en «gratispassasjer» i kraft av at hun unndrar seg arbeidet og tvinger mannen til å forsørge henne.
Hvorfor lese August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen i dag?
Etter over førti år med neoliberale herjinger, der tanken om frihet først og fremst handler om de frie markeder, der arbeiderklassens politiske kraft har smuldret opp, der forskjellen på venstreliberal og konservativ økonomisk politikk er minimal, der overklassen – de utvalgte – har trukket stigen opp etter seg og viser fram den råe makts sanne ansikt, har Strindbergs klasseanalyse, at det finnes bare to klasser, overklasse og underklasse, vist seg å være høyaktuell.
Det største sjokket når man leser August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen i dag, er at så lite har endret seg, bortsett fra at overklassen har blitt enda sterkere og mektigere, og at overvåkningen og kontrollen av underklassen har blitt enda hardere og mer sofistikert. Overklassens økende makt har fått god hjelp av venstreliberale sosialdemokrater, som selv har blitt en del av den nye overklassen: «Vi har ingen problemer med å la folk bli søkkrike» (Peter Mandelson, baron og næringsminister i Tony Blairs New Labour, 1998) – og som har latt arbeiderklassen synke ned i underklassen med åpne øyne. I lys av dette har Strindbergs analyse i August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen blitt mye sterkere, hånet mye beskere, og ordene mye farligere.
Strindberg lot seg aldri forføre av overklassen. Litteratur skal by på motstand. Så snart en tekst har suksess, har den ikke lenger noen virkning. August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen hverken ble, eller kunne bli noen suksess, fordi det er overklassen som verdsetter og anerkjenner kunstverk. Og hvilke kunstverk anerkjenner overklassen? Med Strindberg: «De som behager overklassen!». August Strindbergs Lille katekisme for Underklassen avslører alle maktstrukturers ynkelighet. Så lenge frihet bygger på makt og kunstutøvelse på privilegier, kommer kunsten til å forbli fengsler og ‘mesterverk’ medskyldige til makten.