Villhund



Om Villhund forlag

Få tak i en Villhund

    Villhund

    Villhund 0,00-serien

    Villhund #3:
    Retten til latskap

    Paul Lafargue



    Originaltittel: Le droit à la paresse  (1880)
    Oversatt av Arild Rein

    ISBN 978-82-93662-02-0 (utsolgt, men kan lånes på Stavanger bibliotek)
    Hør NRKs radioprogram Verdibørsen om boken.

    Ble lansert på 1. mai 2019 og i juni 2019 på Café Ly, Stavanger, med Anders Hana på langeleik.





    Aldri skal jeg arbeide! Jeg streiker! — Rimbaud 

    I de siste tretti årene har markedsliberalismen uimotsagt dominert og kolonisert vår kollektive psykiske infrastruktur, forgiftet vårt nervesystem og paralysert tanken med den altoverskyggende ideen om at kapitalisme er det eneste ‘realistiske’ politisk-økonomiske systemet et moderne samfunn kan organiseres etter, at det ikke fins noe alternativ, at det ikke fins andre måter å gjøre ting på – og det fins ingen måter rundt. Markedsliberalismen har skapt seg om til noe selvinnlysende, så å si gjort en bestemt samfunnsformasjon om til natur sånn at det ikke lenger fins språk for å forstå livet, arbeid eller samfunn utenom gjennom et markedsliberalt businesspråk som setter grenser for det vi kan tenke, føle og forestille oss. 

    Som en motgift mot resignasjonen om at det ikke fins noe alternativ, gir Villhund forlag ut det viltre og frekke essayet Retten til Latskap av Paul Lafargue. 

    Paul Lafargue f. Cuba i 1842, d. Paris i 1911. Han var av haitisk og jødisk herkomst og flyttet til Frankrike som barn. Han studerte medisin i Toulouse, var med i anarkist-demonstrasjoner og ble utvist fra studiet. Han emigrerte til England og fullførte studiet der. I London kom han i kontakt med miljøet rundt Karl Marx og traff Laura, Marx’ mellomste datter som han giftet seg med. De flyttet til Paris der de levde som radikale aktivister. På grunn av sine politiske aktiviteter – de støttet aktivt Pariserkommunen i 1871 – flyktet de fra Paris for ikke å bli arrestert. Etter ti år i eksil i fikk kommunardene fra Pariserkommunen amnesti og Lafargue og Laura flyttet tilbake til Paris, der Lafargue sammen med Jules Guesde i 1882 dannet Frankrikes første kommunistparti, Parti Ouvrier.

    Retten til Latskap (1883) er Lafargues mest kjente og beryktede skriftstykke, hvor han går til frontalangrep på borgerskapet (og kapitalistene) ved å latterliggjøre en av deres kjerneverdier: arbeidsetikken, ved å hevde at arbeid ikke er et gode og en berikelse, men en pest og en plage som gjør arbeideren om til en (lønns)slave. Det er ikke bare borgerskapet (og kapitalistene) Lafargue svinger sin pisk over, men like mye arbeideren som begjærer sin egen ufrihet, sitt eget slaveri og sin egen underkastelse på masochistisk vis ved å kreve ‘rett til arbeid’. Resultatet av dette umettelige begjæret etter arbeid skaper i sin tur en overproduksjon av varer som markedet flommer over av. Dette vareberget må kapitalistene finne et marked og en avkasting for. Men om markedene er fulle, vil opphopingen av varer – og desperate vareeiere – til slutt ende i handelskrig. Svaret på (det destruktive) begjæret etter arbeid, er å hevde at arbeid ikke er et gode en skal begjære, men en forbannelse som skaper lidelse både for kropp og sjel, og som er noe en bør unngå for enhver pris. Disse tankene var selvfølgelig uholdbare for borgerskapet (og kapitalistene), men òg for arbeidsorganisasjonene som i 1848 kjempet fram Retten til arbeid, som Retten til Latskap er en polemikk mot. Om mennesket i det hele tatt skulle arbeide, hevder Lafargue, er det ikke mer enn maks tre timer per dag. Resten av arbeidet skulle maskinene, disse ‘nye slavene’ ta seg av. Menneskene har viktigere ting å ta seg til (under sin knapt tilmålte tid på jorden) enn å arbeide – enn å være frivillige slaver for kapitalistene. Som retten til lediggang, glede og frihet – retten til å være lat.