Om Villhund forlag
Få tak i en Villhund
Villhund
Villhund 0,00-serien
- #0,01 Sju teaterstykke — Rein
- #0,02 Grand Excelsior Principi di Savoia Tubus — Soma
- #0,03 Måter å se på, måter å snakke på — Rein
- #0,04 Domestiserte dyr forklart for barn og vaksne — Rein
- #0,05 I Buddhas avtrede — Thornes
- #0,06 12.12.2020 — Tørrfall
- #0,07 T-skjorte — Brandsdal
- #0,08 Mrk min ord, ålinmor — Auestad Danielsen
- #0,09 ja vi elsker … dette & dette & dette — Rein
- #0,10 Hva tre lærde damer kan hjelpe en mann til å si — Schjerven
- #0,11 Bortom lustprincipen — Linnros
Villhund #2:
Slampen i Trappen
Joe Orton
Originaltittel: The Ruffian on the Stair (1964)
Oversatt av Helge Thornes
Ble lansert på Rogaland kunstsenter, Stavanger, 8. november 2018 med en scenisk lesning.
ISBN 978-82-93662-01-3 (utsolgt, men kan lånes på Stavanger bibliotek)
Den engelske dramatikeren Joe Orton (1933–1967) har blitt kalt velferdsstatens Oscar Wilde. I et stivt og tilkneppet engelsk etterkrigssamfunn hvor homofili var forbudt ved lov, skulle man absolutt ikke nevne eller skildre seksualitet av noe slag. Orton virker å ha tatt dette som en direkte oppfordring, og bruker et språk som er overlesset med hentydninger og (homo)seksuelle koder. Hans første publiserte verk var hørespillet The Ruffian on the Stair (1964), som her foreligger i norsk språkdrakt for første gang. Både i tematikk og tone peker The Ruffian on the Stair fram mot Ortons hovedverk Entertaining Mr. Sloane, Loot og What the Butler Saw. Originalversjonen av The Ruffian on the Stair ble kringkastet på BBC Radio 31. august 1964, og ble deretter publisert av BBC i bokserien New Radio Drama. Stykket ble senere revidert av Orton, og fikk sin første fulle sceneoppføring 6. juni 1967, på The Royal Court Theatre i London.
I forbindelse med kringkastingen av The Ruffian on the Stair skrev Orton i BBC Radio Times: «I en verden styrt av dårer, kan en forfatter bare loggføre gjøremålene til dårene eller deres ofre. Og siden verden er et ondt og hjerteløst sted, vil han bli beskyldt for å ikke ta temaet sitt på alvor. Men latter er seriøse saker, og komedien er et farligere våpen enn tragedien. Det er derfor tyranner trår varsomt rundt den.»
John Lahr skriver i sin Orton-biografi: «[Orton] talte der man skulle tie, og det var dette som gjorde hans stykker så morsomme og så farlige. […] For Orton fantes det ikke et sett av grunnleggende menneskelige verdier. Mennesket er i stand til å utføre alle typer bestialiteter, og å forankre handlinger i moral er kun heroiske dagdrømmer, ren psykologisk luksus.»