Villhund #7:
Mordere skriver historie
Karlheinz Deschner
Aforismer
Originaltittel: Mörder machen Geschichte (2003)
Oversatt av Arild Rein og Benjamin Hickethier
Takk til Benedikt Jager og Ingrid Nielsen
ISBN 978-82-93662-13-6
«Alle kan lese hva de vil. Men jeg skriver også hva jeg vil.»
Karlheinz Deschner, (1924—2014), fritenker, skeptiker, provokatør, var en av de mest kompromissløse forfattere og tenkere i den tyskspråklige verden etter 2. verdenskrig – og kanskje den skarpeste og mest kunnskapsrike kirkekritikeren i det 20. og 21. århundre. Hele forfatterskapet var rettet inn mot å bekjempe ignoranse og idioti.
Deschner ble født i Bamberg, Bayern, i 1924. Faren var skogsarbeider og fiskebonde, katolikk og kom fra fattige
kår. Moren var protestant, men konverterte senere til katolisismen. Deschner gikk på barneskole i et fransiskanerkloster, og gikk sammen med karmelitter på en videregående internatskole. I mars 1942, 18 år gammel, bestod han studenteksamen. Umiddelbart etter eksa-
men meldte hele klassen seg frivillig til krigstjeneste. Deschner var soldat – til slutt fallskjermjeger – helt fram til kapitulasjonen. Han ble såret flere ganger. Krigserfaringene gjennomsyrer alt han har skrevet.
Etter krigen studerte Deschner skogbruk, juss, teologi, filosofi, psykologi, litteratur og historie, og tok doktorgraden i litteratur i 1951 med en avhandling om den østerrikske poeten Nickolaus Lenaus (1802—1850).
Han debuterte som forfatter i 1956, 32 år gammel, med den selvbiografiske anti-krigsromanen Die Nacht steht um mein Haus. Han publiserte bortimot 50 bøker mellom 1956 og 2013 – den siste da han var 89 år gammel.
I et tidsspenn på 57 år publiserte han romaner, litteraturkritikk, essays, aforismer, men fremfor alt historiske verk som er kritiske til religion og kirke. Hovedverket hans Kriminalgeschichte des Christentums, [Kristendommens kriminelle historie], startet han på i 1970.
Første bind ble utgitt i 1986, og det siste og tiende i 2013.
«Motstand er åndens prinsipp. Den som tenker, nekter.»
Slik lyder en av aforismene i Mordere skaper historie (2003), og som nå gis ut på Villhund Forlag. Motstanden mot konformitetspresset og idiotiet krever en fast og kompromissløs ånd. Det er den radikale mentale holdningen alt kommer an på, og som holder en våken. Det som trengs er, i følge Deschner, en viss type temperament; en må være veldig på vakt, observere nøye og viktigst av alt, holde seg langt unna enhver form for opportunisme, og det er det vanskeligste.
Det er en underliggende desperasjon over tingenes tilstand i alt Deschner skriver, som både er smittsom og – energigivende. Ordene flyr som granater rundt øynene på leseren. Ingenting er hellig. Deschner går i strupen på og navngir pompøse og opphøyde personer; det være seg
politikerpaver, krigshisserpaver, historiepaver eller litteraturpaver. Alle som rævslikker makten, for å alludere Deschners språkbruk, får kjenne på piskeslagene hans.
Kritikk for Deschner er uløselig knyttet til religion og kirke. Slik sett er han et ekte barn av den historiske opplysningstiden – han har blitt kalt en Voltaire av våre dager. Men, vil kritiske røster hevde, er ikke denne insisterende og vedvarende religions- og kirkekritikken litt gammeldags og utdatert? Kristendommen har vært åndelig død i over to hundre år, og kommer til å forbli steindød, sier Deschner. Men den gjennomsyrer fortsatt de politiske, økonomiske og moralske sfærer – og dens innflytelse er fremdeles stor. Opplysningstiden påvirket bare en liten del av menneskeheten, en liten intellektuell elite,
men hadde, og har lite å si politisk. Det er religioner og stater som fremdeles kontrollerer massene.
Bråkmakeren Deschner fikk aldri lærerstillinger eller stipend, æreslønn eller stiftelsesmidler. Et så urolig og foruroligende sinn måtte holdes nede og taust. I 1971 stod han for retten i Nürnberg for å ha fornærmet kirken. Helt siden Deschner gav ut sin første bok, har han aldri klart å leve av arbeidet sitt. Uten økonomisk støtte fra entusiastiske lesere, generøse venner og mesener, ville det vært umulig for Deschner å gjennomføre sitt enorme forskningsarbeide. Denne økonomiske uavhengigheten
gjorde han intellektuelt fri.
Deschner var ingen marxist, ingen aktivist. Radikalismen hans var åndelig. Han var en slags panpsykist; alt
levende har sjel. Han var veganer og kjempet utrettelig for dyrs rettigheter, og var helt på linje med Tolstoj: Så lenge det fins slakterier, vil det finnes slagmarker.
Deschner kalte seg selv en skrivebordsmann. Han skrev først for seg selv, for å fange noe, for å bli kvitt noe. Han skrev for å ha litt mindre mørke rundt seg – og litt mer lys.
Kunsten er å ikke fortvile.
— Arild Rein