→ Om Villhund forlag
→ Få tak i en Villhund
Villhund
Villhund 0,00-serien
- #0,01 Sju teaterstykke — Rein
- #0,02 Grand Excelsior Principi di Savoia Tubus — Soma
- #0,03 Måter å se på, måter å snakke på — Rein
- #0,04 Domestiserte dyr forklart for barn og vaksne — Rein
- #0,05 I Buddhas avtrede — Thornes
- #0,06 12.12.2020 — Tørrfall
- #0,07 T-skjorte — Brandsdal
- #0,08 Mrk min ord, ålinmor — Auestad Danielsen
- #0,09 ja vi elsker … dette & dette & dette — Rein
- #0,10 Hva tre lærde damer kan hjelpe en mann til å si — Schjerven
- #0,11 Bortom lustprincipen — Linnros
- #0,12 En bokstav er ingenting — Rein
- #0,13 Bluten — Soma
Villhund #8:
Om å brenne bøker
Erich Kästner
Originaltittel: Über das Verbrennen von Büchern (2013)
Oversatt av Arild Rein og Benjamin Hickethier
Takk til Benedikt Jager og Atrium Verlag
Lansering på Consulatet 22/8-26
Samtale om boken på Sølvberget, Stavanger bibliotek 8/10-26
ISBN 978-82-93662-18-1
Bergen 1992. Studia, studentbokhandelen på Nygårdshøyden. Jeg går rundt og kikker i bokreolene. Plutselig er det en boktittel som fanger min interesse: Gud tager revansje. Hva var dette? Hadde jeg ikke nettopp lest i Die fröhliche Wissenschaft av Nietzsche disse ordene: «Gott ist tot! Gott bleibt tot! Und wir haben ihn getötet!»? Gud tager revansje (originaltittel: La revanche de Dieu) kom på fransk i 1991, og på dansk i 1992. Boka var skrevet av den franske sosiologen og statsviteren Gilles Kepel, en spesialist på politisk islam og den arabiske verden. Jeg kjøpte boka og begynte å lese om hvordan kristne, jødiske og islamske religiøse bevegelser på fanatisk vis forsøkte å bekjempe tidens verdslighet og tilbød en ny verdensorden med utgangspunkt i sine religiøse tekster, hver med sine doktriner som stod i innbyrdes konflikt. Her var det ikke snakk om at den enkelte skulle få hjelp til å finne tilbake til Gud. Her var det snakk om den politiske Guds tilbakekomst.
Samme år som Gud tager revansje kom ut på dansk, kom boka The End of History and the Last Man, skrevet av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama der han hevdet at historien hadde nådd sin slutt og at liberale demokratier ville være den siste og endelige form for statsstyre for alle nasjoner. Hvor kompatible var disse to perspektivene? Hvordan stemte Fukuyamas analyse om det liberale demokratiets (endelige) triumf med Kepels og den politiske Guds tilbakekomst og revansj? Spoler vi fram til 2026, ser vi at de liberale verdslige demokratiene er under stadig større press fra illiberale religiøse krefter som hevder å ha Gud med på laget i kampen mot en dekadent og verdslig verdensorden. Sensur av bøker og knebling av ytringer fra de som ikke har Gud på sin side, er på ny på dagsordenen – òg i den vestlige verden. Ifølge PEN America ble 4000 boktitler forbudt i den offentlige skolen i USA i skoleåret 2024–2025. Sensur av bøker og knebling av ytringer visste forfatteren Erich Kästner (1899—1974) mye om. Alle bøkene hans, bortsett fra barneboken Emil og detektivene, ble offer for flammenes rov under de organiserte bokbålene over hele Tyskland 10. mai 1933. Han var selv vitne til at bøkene hans ble kastet på bålet på Opernplatz i Berlin ledsaget av ropet: «Mot dekadanse og moralsk forfall! For disiplin og moral i familie og stat! Jeg overgir skriftene til Heinrich Mann, Ernst Glaeser og Erich Kästner til flammene!»
I fire taler som Kästner holdt mellom 1946 og 1965 – som Villhund forlag nå gir ut på norsk – reflekterer Kästner rundt sensur av bøkers mest ekstreme manifestasjon – brenning av bøker. Som øyenvitne til ett av de offentlige bokbålene 10. mai 1933, godkjent og iscenesatt av nazi-eliten med Goebbels i spissen og utført av studenter i SA-uniformer, ikke plebsen, ble Kästner gjenkjent av en ung dame som gikk forbi: «Der står jo Kästner». Han skriver: «Overraskelsen hennes over å oppdage meg så å si blant de sørgende i min egen begravelse, var så stor at hun sågar pekte på meg». Kästner og en venn oppsøkte den apokalyptiske folke-festen og autodaféen på Opernplatz for å rapportere så grundig som mulig om den. I ettertid tenkte Kästner mye over om han kunne gjort noe for å stoppe dette ‘mordet på ytringsfriheten’: «Hvorfor protesterte du ikke 10. mai 1933 på Opernplatz i Berlin? Burde du ikke skreket tilbake da den utspekulerte slasken [Goebbels] brølte navnene deres, og også ditt, inn i mikrofonene?» Andre hadde protestert, med liv og helse som innsats, som klassekameraten, skuespilleren Hans Otto. Etter å ha blitt torturert og på vei til å bli kastet ut vinduet mot en sikker død, skal Otto ha sagt: «Dette er min vakreste rolle.»
Kästner spør i talen Om brenning av bøker om begivenhetene fra 1933 til 1945 kunne blitt bekjempet. Han svarer at kreftene som ledet fram til bokbålene, og det som kom etterpå, burde blitt bekjempet senest i 1928. Senere var det for sent. Gryende diktaturer kan bare bekjempes før diktatorer har kommet til makten. Adolf Hitler var nasjonalsosialistenes politiske Gud. Hans ord var lov, og hans ‘religiøse’ påbud måtte alle bøye seg for om en ikke skulle bli brutalt straffet. At bøker har blitt hatet og at bøker har blitt brent, er imidlertid ikke en nasjonalsosialistisk oppfinnelse og idé. Allerede Tacitus (56–120 e.Kr.) skrev om det – om skrekkveldet til keiser Domitian med bokbål, og landsforvisning av filosofer, vitenskapsmenn og kunstnere. At privatpersoner kastet bøker i peisen og brente bøker i bakgården sin, var ikke Kästners anliggende. Det var de offentlige bokbålene, i regi av maktapparatet og statens pyroteknikere, han ville til livs. Han visste som Heinrich Heine (1797—1856), som skrev på profetisk vis om de spanske autodaféene: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»
— Arild Rein